Inicio - Home
 
   
  Entrevista con Bergens Tidende, de Noruega  
 

''Samtale med Pedro Juan Gutiérrez''

Å spasere inn i bygningen Pedro Juan Gutiérrez bor i er som å vandre rett inn i en hvilken som helst av de mange fortellingene hans. Det lukter stramt i oppgangen og malingen henger i store flak fra veggene. Pedro Juan bor i åttende etasje og heisen kommer selvfølgelig ikke på første forsøk. Jeg titter oppover i trappene. Det er bekmørkt. Jeg stikker ansiktet håpefullt inn i heissjakten. Det stinker der inne også, men noe begynner plutselig å bevege seg og etter litt er jeg er på vei oppover i mørket.

MARTIN TONHOLT
Bergens Tidende, Bergens, Norge
12 desember 2005

Bergens Tidende, Bergens, Norge


FORFATTEREN sitter opptatt i telefonen. Vi håndhilser og jeg benytter meg av anledningen til å se meg litt rundt. Det henger noe kunst på veggene, noe er hans eget. Et sted har han rammet inn en annonse for telefonsex revet ut fra et spansk tidsskrift. Til høyre for det står en gammel bokhylle, med relativt god plass. (Senere forteller han - Jeg kaster gjerne bøker etter en stund. Eller gir dem bort. De har en tendens til å hope seg opp). I rommet ved siden av står møbler og gamle madrasser stablet opp etter den ene veggen. Han legger på og forklarer - Taket er lekk, vi hadde et kraftig regnvær her for en stund siden, vannet hopet seg opp og plutselig sprang det lekk. Det er ganske tydelig at han ikke er blant de av Cubas nyrike som søker opp mot den intellektuelle bydelen Vedado eller ut mot ambassadestrøket Miramar. Kummerlige forhold

Pedro Juan Gutiérrez (©MARTIN TONHOLT)

   Jeg blir invitert ut på det lille hustaket som fungerer som en slags takterrasse. Terrassen står i retning mot strandpromenaden Malecón og havet, og deler av det som er bydelen Centro Habana. Gutiérrez er som i bøkene, direkte og rett på sak.

   -Jeg tok deg med ut hit for å vise deg det gamle horestrøket. Det lå rett her nede, mellom San Lázaro og Virtudes. Her bodde forfatteren Lezama Lima, midt i elendigheten, men han hevet seg elegant over den. Spankulerte rundt i dress og slips, til og med midt i den verste augustvarmen. Her har jeg bodd i 13 år. Se deg rundt! Det er nedslitt, husene er falleferdige. Folk her er fattige. Sånn har det alltid vært her. Jeg husker dette området fra jeg var 6-7 år gammel. Det har ikke forandret seg i det hele tatt. Det har alltid vært sånn. Her er utgangspunktet for mye av det jeg skriver om, og karakterene til de fleste av historiene mine er hentet rett her nede fra. Som gammel journalist kan jeg ikke ignorere det som omgir meg på samme måte som visse andre. Ikke så lenge jeg bor midt oppi det. Forfattere og skribenter tilhører som regel middelklassen og beskjeftiger seg som regel med problemstillinger som angår dem selv. Det gjør ikke jeg.

Opptøyer og masseflukt til USA

Han begynte å skrive på det som skulle bli ”Den skitne Havanna- trilogien” i 1994. 1994 går for å være et spesielt vanskelig år på Cuba, av mange karakterisert som det verste året i det som er blitt hetende ’’el periodo especial’’, eller spesialperioden, med opptøyer på Malecón og masseflukt mot USA og México i hjemmesnekrede flåter.

   - Jeg var tynn og underernært på den tiden. Du ville ikke kjent meg igjen. På en ferietur med en spansk dame til Varadero spiste jeg kylling og fikk en kraftig reaksjon. Jeg gikk rett i bakken. Da jeg kom til meg selv klarte jeg heldigvis å spy opp maten. Etterpå skjønte jeg hva det var. Det er det samme som skjer med vegetarianere. Etter to år med ris og bønner var kroppen avvent, den taklet ikke lenger kjøtt. Jeg skjønte at jeg ikke kunne bli her lenger og ble med henne til Spania. Men etter tre måneder vendte jeg hjem igjen. Og begynte å skrive. Virkeligheten her på nittitallet var rå. Det var dramatisk. Det fantes ikke mat. Ingen visste helt hva de skulle ta seg til. Så jeg gikk rundt her som et spøkelse. Og skrev ting ned etter hvert. Om det jeg så rundt meg, det jeg fikk høre om.

   Forfatteren er en av flere med kommersiell suksess som er blitt beskyldt av kritikere for å sko seg på elendigheten. For å selge utlendingene det bildet av Cuba vi helst vil ha; rå virkelighetsskildringer ispedd passe dose, eller overdose, med sex og rom.

Ble sittende og gråte

- Jeg skrev under en periode på tre år. Det var ikke påtenkt som noen bok. Det var aldri noe klart definert prosjekt, men noe som vokste frem underveis. Jeg er av de som skriver fordi jeg må. Om det blir penger av det er det bra. Det trengs her, men det er ikke derfor jeg skriver. Det er ting som må ut.

   Perioden boka ble skrevet under var også en vanskelig tid rent personlig for Pedro Juan, med en tøff skilsmisse og flere personlige tragedier i hans nærmeste vennekrets. 

   - Det koster mye å skrive den typen litteratur. Det er en veldig intens prosess. Og smertefull. Da jeg var ferdig med bok nummer to (El Rey de la Habana- Kongen av Havanna) ble jeg sittende å gråte. I flere dager. Jeg var fullstendig utmattet.

   Gutiérrez fremviser på mange måter en større solidaritet og sympati med de han skriver om enn den det sittende regimet selv er i stand til å vise om dagen. Forandringene 90-tallet tvinger frem og som preger den cubanske hverdagen gir inntrykk av at Cuba fjerner seg stadig mer fra det opprinnelige revolusjonære prosjektet. Avstanden mellom folk blir større, men fra offisielt hold tviholdes det fortsatt på den gamle retorikken. Men vanlige folks kamp har hele tiden vært en annen enn kampen mot imperialismen, den handler mer om å få endene til å møtes. Avstanden mellom det som tillates sagt og skrevet offentlig om Cubas tilstand, og den hverdagen folk faktisk lever under, er stor. Til tross for at det må være nok av temaer og fristelser å skrive om for en gammel journalist er han ikke først og fremst en politisk forfatter.

Litteratur, ikke politikk

-Førsteutkastet mitt er en råversjon. Da skal alt ut. I prosessen som følger er jeg nødt til å stryke en masse og selvfølgelig alt som er eksplisitt politisk. Men det er ikke politisk journalistikk jeg bedriver. Det er litteratur. Men det er klart at den typen utbrudd kan være med på å skape en stemning eller en tone jeg gjerne vil beholde.

   En sterk og til tider brutal realisme har gitt boka rykte på seg for å fortelle den rå og usminkede sannheten om Cuba og boka fikk tidlig kultstatus i mange kretser. Gutiérrez fikk rykte på seg for å være en som tør der andre tier. Det har ikke vært uproblematisk. Etter mange år som aktiv journalist fikk han yrkesforbud.

   - Da jeg kom hjem fra Spania etter å ha utgitt boken fikk jeg bare beskjed om at jeg ikke hadde noen jobb lenger. Ingen grunn, ingen forklaring. Ingen her hadde vel engang lest boken. De baserte seg på omtaler fra utlandet. Flere av de jeg hadde vært kolleger med gjennom mange år sluttet å hilse på meg. Da jeg møtte uanmeldt på prisutdeling i Casa de las Américas (cubansk kulturinstitusjon) vendte folk meg ryggen. Jeg var paria. Det var som om jeg ikke lenger eksisterte.

Skuffet og såret

   Når han i intervjuer og i litteraturen ofte insisterer på og nesten klynger seg til outsider- rollen må det sees i sammenheng med behandlingen han har fått. Det er tydelig at Gutiérrez er skuffet og såret. -Nå holder jeg meg mest for meg selv. Og til familien. Jeg har liten kontakt med folk utover det. Det er år og dag siden jeg har vært på noe kulturelt arrangement. Jeg er ikke lenger noen del av dét miljøet.

   Reaksjonen på det han har skrevet fra offentlig hold har vært en slags ekstrem form for nulling. Ingen anerkjenner eksistensen verken til forfatteren eller bøkene hans.

   - For hver gang jeg har utgitt en bok har jeg tatt med tre eksemplarer og gitt dem til biblioteket her. Da jeg kom med den tredje sjekket jeg for ordens skyld. Verken jeg eller bøkene var registrert noe sted. Ikke stod de i hyllene heller. Da tok jeg med meg bøkene og gikk.

   Men over sju år etter at boka kom ut er ting omsider i ferd med å endre seg for Pedro Juan. Han viser stolt frem siste nummer av tidsskriftet La Gaceta de Cuba hvor han har en kronikk på trykk.

   - Den er skrevet på bestilling fra redaktøren, sier han.

   Forlaget UNION sørget i år 2000 for at Gutiérrez fikk utgitt boken Melancolía de los Leones (Løvenes melankoli). Boka er helt ukontroversiell, den har ingen konkrete referanser verken til Cuba eller politikk, men utgivelsen er viktig for Pedro Juan. Han eksisterer som forfatter.

   I 2003 ga forlaget Letras Cubanas ut boken Animal Tropical (Tropisk dyr).

En tålmodig mann

Boken er den eneste utgitt på Cuba av de bøkene som utgjør det som gjerne kalles Havanna- syklusen, en serie på fem bøker som alle har Pedro Juans Havanna som utgangspunkt.

   - Det er blitt bedre nå. Jeg er en veldig tålmodig mann. Det er snakk om å utgi den siste boka mi her. Redaktøren min sier at etter den kan vi utgi alle sammen. I tur og orden, til og med ”Den skitne Havanna trilogien”, men jeg sier nei. Vi må ta det litt etter litt. Et dikt her og en artikkel der. Dessuten er det ett fett for meg hvor den blir utgitt. Jeg tror boka nettopp er kommet ut i Israel. Om de vil må de gjerne publisere den i Palestina også. Og hva vet jeg, om de leser samme bok finner de kanskje noe å snakke om, så slutter de å blåse hverandre i filler, gir hverandre en klem og så er den konflikten løst. Gutiérrez flirer.

   - Jeg møtte en fyr her på gata i dag. I dag! Han kjenner meg godt fra Piñar del Rio. Jeg var president i UNEAC (organisasjon for kunstnere og skribenter på Cuba) der oppe, det er han som har den gamle jobben min i dag. Han vet godt hvem jeg er, men han ville ikke se på meg, så jeg gikk helt opp i ansiktet på han. Hei! sa jeg, han turte så vidt ta meg i hånden. Han ga meg venstre hånd før han forsvant rundt hjørnet. For en jævla idiot! Jeg pleier verken kontakt med gærningene i Miami eller menneskerettsorganisasjoner her hjemme. Jeg har ikke tenkt å emigrere eller dra noen steder. Jeg bor her og jeg er vel for faen ikke spedalsk heller?

BØKER
Pedro Juan Gutiérrez: "Den skitne Havanna-trilogien"
Oversatt av Hege Hammer
Gyldendal 2005

Pedro Juan Gutiérrez - Den skitne Havanna-trilogien (Gyldendal)
     
       
Subir - Go to top