Minnet om ømhet (fortelling) Pedro Juan Gutiérrez

   Jeg lette etter noe bra musikk på radioen og stilte den inn på en stasjon som spilte latin-amerikansk musikk, salsa, son og alt det der. Musikken slutta og han begynte å prate, han fyren med den hese, lystige stemmen, som alltid snakka om alt mulig, om ungene sine, om sykkelen sin, om det han hadde gjort kvelden før. Fyren hadde en kraftfull stemme med et vulgært gatespråk, som om han aldri hadde vært utafor Havanna sentrum. Han hørtes ut som en av de svarte fyrene som kommer bort til en og sier: «Halla, kompis, står til? In’tressert i å gjørra en liten business?»

   Kona mi og jeg pleide å høre på ham, og vi likte ham. Ingen andre gjorde sånt på radioen. Fyren spilte bra latino-musikk, han prata litt, kødda ei stund og vips, så satte han på plata og over til noe annet. Han maste aldri med forklaringer eller med å demonstrere hvor mye han visste. Han ga inntrykk av å være en intelligent svart fyr, og det gleder meg alltid når jeg treffer på intelligente og stolte negere, og ikke den andre typen, de som ikke ser deg inn i øynene og har den der jævla ydmyke slavementaliteten.

   Jo da, vi hørte nesten alltid på ham hjemme, da vi var lykkelige og levde godt, til tross for at jeg tjente til livets opphold med en usunn og feig journalistjobb, som ga meg masse privilegier, mens alt jeg skrev ble sensurert, og dette plaga meg fordi jeg følte meg mer og mer som en ynkelig leiesoldat som fikk sine daglige doser med støvelspark i ræva.

   Seinere dro hun tilbake til New York, hun ville bli sett og hørt. Som alle andre. Ingen ønsker å bli dømt til et liv i mørke og taushet. Alle ønsker å bli sett og hørt, å være i rampelyset. Og hvis det er mulig, å bli kjøpt, leid, forført. Skrev jeg «alle ønsker»? Nei, det er upresist. Jeg burde skrive: «Alle ønsker vi å bli sett og hørt».

   Hun er skulptør og maler. I kunstverdenen heter sånt «å være ettertrakta». Og det er visstnok bra. Det er betryggende å være ettertrakta. Hun dro altså sin vei igjen. Jeg fikk sparken som journalist fordi jeg ble mer skarp i tonen for hver dag som gikk. Og typer som var skarpe i tonen, ville de ikke ha. Det var egentlig en lang historie, men det de sa til meg til slutt, var: «Vi trenger forsiktige og fornuftige folk. Med god dømmekraft. Folk som uttrykker seg skarpt, vil vi ikke ha, for landet gjennomgår en svært delikat og historisk sett meget avgjørende fase.»

   På den tida fikk jeg for øvrig vite at fyren med den hese brennevinsstemmen ikke var svart. Han var en hvit, danna, ung student. Men imaget passa ham.

   Jeg ble veldig ensom. Det skjer alltid når man elsker uten reservasjon, som en ung mann. Den du elsker drar til New York for å være der over lengre tid -- slik noen ville sagt det: over og ut med den dama -- og du blir mer ensom og mer fortapt enn en skipbrudden midt i Golfen. Det er bare det at en ung mann kommer seg raskt til hektene igjen, mens en fyr som jeg, på førtifire år, føler seg bortkommen mye lenger og tenker: «Faen heller, det har skjedd igjen. Hvorfor er jeg så jævla dum?»

   Med Jacqueline var det enda verre, for hun har en rekord som er viktig for meg som macho, som Mann med stor M: En gang fikk hun tolv orgasmer sammen med meg. Den ene etter den andre. Hun kunne ha fått flere, men jeg kunne ikke dy meg lenger og så kom jeg, jeg også. Hvis jeg hadde venta lenger, hadde hun sikkert fått tjue eller noe sånt. Andre ganger fikk hun åtte eller ti orgasmer. Hun slo aldri den rekorden. Vi hadde veldig bra sex -- fordi vi var lykkelige. Det med tolv orgasmer var ikke noen konkurranse. Det var en lek. En fin sport som holder en ung og muskuløs. Jeg pleier alltid å si Don’t compete. Play.

   Uansett, Jacqueline var for fin til å bo i Havanna i 1994. Hun ble født på Manhattan, og slekta hennes består av tre generasjoners sammensurium av engelskmenn, italienere, spanjoler, franskmenn og kubanere fra Santiago de Cuba, som så spredte seg til New Orleans og over hele Karibia, Venezuela og Colombia. Faren hennes hadde kjempa i Normandie og opplevd D-dagen. Med andre ord er hun et for komplisert og helt upassende produkt for en tropisk og rå macho. Hun sa alltid til meg: «Åh, det fins ikke fine folk i Havanna lenger. Folk blir mer vulgære, mer bondske og går dårligere kledd for hver dag som går.» Det var noe som ikke stemte. Enten så var det Jacqueline som var for elegant, folka i Havanna som var for vulgære eller jeg som var sløv av meg, for jeg syntes alt var som det skulle og hadde det helt fint, sjøl om, det er sant, fattigdommen grep om seg med rasende fart.

   Da jeg ble aleine, fikk jeg massevis av tid til å tenke på alt dette. Jeg bodde på verdens fineste sted: en leilighet på taket i en gammel åtteetasjers bygning i Centro Habana. Om kvelden ordna jeg meg et glass sterk rom med is, skrev noen hardkokte dikt (noen ganger delvis hardkokte, delvis melankolske) som jeg slengte fra meg, hvor som helst. Eller jeg skrev brev. På den tida av døgnet blir alt gyllent og jeg så meg rundt. I nord lå Det karibiske hav, blått og uforutsigelig, og så ut som om det besto av gull og himmel. I sør og øst lå den gamle bydelen, nedslitt av tida, saltet, vinden og dårlig behandling. I vest lå den moderne delen av byen, de høye bygningene. Hvert sted med sine mennesker, sine lyder og sin musikk. Jeg likte å drikke rom i den gylne skumringa og se ut av vinduene eller henge ute på terrassen og se ned på havna med de gamle, middelalderske slottene av naken stein, som i det mjuke ettermiddagslyset virker enda vakrere og mer uforgjengelige. Alt dette var stimulerende og fikk meg til å tenke klarere. Jeg tenkte over hvorfor livet mitt var slik det var. Jeg forsøkte å forstå noe. Jeg liker å fly over meg sjøl, å betrakte Pedro Juan på avstand.

   Disse ettermiddagene med rom og gyllent lys og barske eller melankolske dikt og brev til venner langt av sted, hjalp meg faktisk å bli sikrere på meg sjøl. Hvis du har egne ideer -- sjøl om det bare er noen få egne ideer -- må du innse at du kontinuerlig kommer til å møte uvennlige ansikter, folk som vil prøve å motarbeide deg, å trøkke deg ned, å «få deg til å skjønne» at du ikke har noe å si, eller at du burde holde deg unna den fyren for han er gæren, eller homo, eller antirevolusjonær, eller en latsabb, og han der er onanist og kikker, og han der en tjuv, og han santero, spiritist, marihuanarøyker, og hun der er frekk, umoralsk, ei hore, lesbe, uforskamma. De reduserer verden til noen få, hybride personer som er monotone, kjedelige og «perfekte». Og slik forsøker de å forvandle deg til en eksklusiv drittsekk. De hiver deg med huet først inn i sin private sekt, som overser og undertrykker alle andre. Og de sier til deg:

   «Sånn er livet, min venn, det er en naturlig utvelgelses- og avvisningsprosess. Det er vi som sitter inne med sannheten. Til helvete med de andre.» Og hvis de holder på i trettifem år med å dunke dette inn i huet på deg, i tillegg til at du er isolert, tror du til slutt at du er bedre enn alle andre og du blir et mye fattigere menneske, for du mister noe av det vakre ved livet, nemlig å nyte mangfoldet, godta at vi ikke er like alle sammen, og skjønne at hvis vi hadde vært det, så ville livet vært utrolig kjedelig.

   Vel, nå dukka fyren med den hese spritstemmen opp på radioen min igjen, han kødda litt og satte på ei skive med et salsaorkester fra Puerto Rico, og jeg dansa ei stund aleine. Helt til jeg spurte meg sjøl: «Hva faen er det jeg driver med egentlig? Danser aleine!» Så jeg slo av radioen og gikk ut. «Jeg drar til Mantilla,» tenkte jeg. Jeg gikk rundt i gatene helt til jeg klarte å komme meg med først én buss og så en annen, og til slutt kom jeg fram til Mantilla, som ligger utafor byen og som jeg liker, for allerede der kan man se rød jord, grønne enger og fjøs. Jeg har en del venner i den bydelen. Jeg har bodd der i mange år. Jeg dro hjem til Joseíto, en taxisjåfør som hadde mista jobben på grunn av krisa, og som tjente til livets opphold ved å spille. Han hadde levd av å spille i to år. I Mantilla var det mange illegale spillebuler. Noen ganger foretok politiet razziaer og tømte to eller tre av dem, satte folka i fengsel noen dager og slapp dem fri igjen. Jeg hadde tre hundre pesos i lomma, og Joseíto oppmuntra meg til å spille. Han hadde ti tusen på seg. Han tok spillinga på alvor. Vi dro til et sted der han pleide å ha hellet med seg. Og det hadde han nå også. Jeg tapte alle pengene mine på femten minutter. Hvorfor i helvete jeg lot meg rive med av Joseíto, aner jeg ikke. Jeg vinner aldri så mye som en centavo på å spille, men han begynte å vinne masse helt fra starten av. Jeg stakk da han hadde putta noe sånt som fem tusen pesos i lomma. For en flaks den fyren hadde! Med et sånt hell hadde jeg levd godt. Vel, han lever godt, men i Mantilla, og han pleier alltid å si til meg: «Åh, Pedro Juan, hadde jeg visst dette før, hadde jeg kutta ut taxien for lenge sia.»

   Jeg var forbanna over pengene jeg hadde tapt. Jeg likte ikke å tape. Jeg blir irritert hver gang jeg taper, og det ergra meg at Joseíto kan tjene til livets opphold så jævla lett, mens jeg begynner å tape med det samme jeg viser det jeg har på hånda eller så mye som tar i et terningbeger. Og jeg er ingen ulykkesfugl, for jeg bringer andre hell. Alltid. En gang kjøpte jeg en gammal og forfallen bil og lot den stå utafor hjemme hos meg en uke uten å røre den. Det var to-tre ting som var gærent med den, og det kom til å koste flesk å fikse. Vel, etter noen få dager kom det en gammel spanjol bort til meg for å fortelle meg at hele nabolaget brukte tallene på skiltet på bilen min for å spille i lotteriet: 03657. Gamlingen lo og sa:

   -- Vi blir nødt til å gi deg prosenter, Pedro Juan. I går kveld tjente slakteren tre tusen pesos på 57. Hva syns du?

   -- Hva jeg syns? Jeg syns den jæver’n i det minste burde betale for reparasjonen av bilen. Den har stått parkert der en uke fordi jeg ikke har penger.

   -- Det var som faen! Alle tjener penger på bilen din mens du er blakk som ei kjerkerotte.

   Sånn er det. Jeg er en katastrofe når det gjelder spill og mange andre ting.

   Da jeg forlot bula der José gjorde seg rik, hadde jeg noen mynter i lomma. Nok til å ta en buss tilbake til Centro Habana. Men jeg trengte en slurk rom. Jeg var forbanna over å ha tapt, og var i ferd med å bli aggressiv. Litt rom roer meg ned. «Jeg drar til Rene,» sa jeg til meg sjøl. René (som jeg kaller Rene siden vi er gode venner) er en dyktig pressefotograf. Vi har jobba mye sammen. For mange år sia. Men en gang tok de ham på fersken da han tok noen nakenbilder. Noen enkle bilder av noen ungjenter i blanke messingen. Ikke noe knulling eller suging av svarte kuker, ikke noe sånt. Bare nakenbilder av noen pene jenter. Vel, det ble full skandale. Han ble sparka ut av partiet, han mista jobben i pressen og han ble utvist av journalistkollegiet. På toppen av det hele kasta kona hans ham ut hjemmefra og sa at hun var «skuffa» over ham. Vel, sånn var det. Midt i denne perioden da sosialismen ble bygd opp, var Cuba jomfruelig rein, i vidunderlig inkvisitorisk stil. Og ikke lenge etter var fyren fullstendig nedbrutt og bodde på et dårlig, lite krypinn i Mantilla. Det tilhørte et krapyl av en sønn av ham som pleide å leve av å selge marihuana, men han hadde vært mer i fengsel enn hjemme på den dårlige hybelen, der han hadde solgt marihuana som han henta i Baracoa. Han hadde også tatt med seg kokosolje, kaffe og sjokolade for å selge på svartebørsen. Men de virkelige pengene hadde han tjent på marihuanaen fra fjellene, som var dritbra og som han hadde tatt med så mye av at han kunne selge den billig.

   Nå var Rene aleine. Marihuanahuet hadde stukket til Miami på en flåte under utvandringa i august 1994. Og han hadde ikke hørt fra ham sia.

   -- Jeg veit ikke hvor han kan være. Om han kom fram til Miami eller om de tok han med til marinebasen i Guantánamo. Eller om han er i Panama. Jeg veit ingenting. Til helvete med han. Til helvete med alle sammen. Da han var her, sa han støtt at hadde det ikke vært for han, så hadde jeg bodd på gata. Jeg driter i alle sammen! Jeg har fått så mange spark i ræva at jeg ikke vil ha med noen å gjøre lenger.

   Han begynte å grine. Han hulka. Det virka som om han var stein.

   -- Hør her, Rene, jeg er kompisen din. Slutt å kødde, nå, kamerat. Nå drar vi og ser om vi finner noe rom.

   -- Jeg har litt på kjøkkenet. Ta den med inn hit.

   Det var reine rottegifta på den halvfulle flaska. Man kunne drepe kakerlakker med det, garantert. Jeg tok en slurk.

   -- Rene, er du gått fra vettet? Du tar livet av deg med denne spriten, kompis. Hva faen er dette her laga av?

   -- Av sukker, tro det eller ei. Naboen ved sida av lager den. Jeg veit det er noe dritt, men jeg har vent meg til den. Jeg syns ikke den er så verst, jeg. Har du lyst på porro? Det ligger noen canutos i den skuffen der.

   -- Hvorfor snakker du sånn? Når var det du ble spanjol om jeg tør spørre?

   -- Jeg har blitt smitta av horene som kommer hit. De er så teite at de snakker som de spanske kundene sine. De sier «kan du gi meg ild?», «han er fortryllende», «la oss konversere». De har en skrue løs. Og det har jeg også. Jeg har en skrue løs og jeg snakker akkurat som alle de spanjolene og de svarte horene deres.

   Vi fyrte opp jointene og ble sittende i taushet. Jeg lukka øynene for å nyte smaken. Marihuanaen fra Baracoa har ei uforlignelig lukt og smak. Men den er sterk. Jeg inhalerte ikke så mye av gangen. Jeg tenkte at jeg burde dra til Baracoa og hente noen pakker av de sakene. Sønnen til Rene tok dessuten med seg kokosolje, kaffe og sjokolade, for kaffelukta gjør at marihuanalukta ikke merkes. Jeg kunne gjøre det samme. For å tjene noen pesos. Dette satt jeg og tenkte på da Rene reiste seg, henta et fotoalbum fra en skuff og rakte meg det.

   -- Se på dette her, Pedro Juan.

   Han snøvla allerede på grunn av brennevinet og marihuanaen. Han kasta seg ned i lenestolen, sammensunket og desillusjonert. Jeg måtte komme meg til helvete ut derfra. Det lukta motløshet og dritt der inne. Og sånt er smittsomt. Det er som å puste inn en giftig gass som trenger inn i blodet ditt og kveler deg. Jeg kunne ikke fortsette å prate med Rene! Jeg trengte en tøff kompis. En som kunne dra meg opp og bort fra alle minnene om fordums lykke. Jeg trengte å bli hard som stein.

   Jeg åpna albumet. Det var ei samling av kvinner i bare messingen. Det var minst tre hundre. I alle mulige stillinger. Svarte, mulatter, hvite, mørke, blonde. Glade, alvorlige. Noen var avbildet to og to sammen, mens de kyssa eller omfavnet hverandre eller tok hverandre på puppene.

   -- Hva er dette, Rene?

   -- Horer, kompis. En horekatalog. Det er mange taxisjåfører som har disse bildene for å vise turistene. De reklamerer for produktet, turisten velger, og så kjører de dem til døra.

   -- Så det er du som har tatt bildene av disse stjernene? Rene, stjernefotografen!

   -- Rene, horefotografen! De tok rotta på meg, kompis. Jeg er helt på felgen.

   -- Ikke tull, Rene. Du tjener jo gode penger på dette her …

   -- Du veit at jeg er kunstner. Dette her er noe dritt, gutt.

   -- Hør her, nå er det du som tar rotta på meg her. Stram deg opp, for faen. Benytt deg av horene. Hadde jeg vært deg, hadde jeg bara laga drittbilder til de katalogene og så laga noen skikkelige bra nakenbilder av jentene, sterke saker, i sengene deres, på rommene deres, i deres eget miljø, i svart-hvitt, og om noen år ville jeg laga en storslått utstilling: «Horene i Havanna». Og så gir du en oppvisning som ikke engang Sebastiao Salgado kan måle seg med.

   -- I dette landet her? Horene i Havanna?

   -- I dette landet eller hvor som helst. Jobb først og finn stedet du skal stille ut etterpå. Med andre ord, hvis du har det jævlig her, så gjør du det et annet sted, hvor som helst. Men sett i gang å gjøre noe og ikke ødelegg livet ditt med å sitte mutters aleine på dette rommet, gammer’n.

   -- Tja … det er ingen dum idé.

   -- Nei, ikke sant. Sett i gang. Så skal du nok se at du kommer deg på beina igjen. Du, har ikke sønnen din noen venner i Baracoa?

   -- Hva er det du har tenkt å gjøre?

   -- Hente litt marihuana. Jeg er fullstendig konk, Rene. Jeg må skaffe meg noen pesos.

   -- Hvis du drar dit, må du spørre etter Ramoncito El Loco. Han bor like utafor Baracoa, ved La Farola. Fins ikke et menneske der som ikke kjenner han. Si til han at du er en venn av meg og at greiene er til meg. Da får du det billigere. Men prøv å ligge litt lavt i terrenget, for alle veit at han alltid har levd av å deale marihuana, så kanskje noen arkiverer trynet ditt.

   -- Det er greit, bror. Ta vare på deg sjøl. Vi sees.

   Jeg måtte skynde meg av gårde til Baracoa. Bortsett fra marihuanaen, kunne det tenkes jeg ville sjekke opp en av indianerjentene der -- de er kjent for sprettrumpene sine og får deg til å føle deg som verdens mest sexy macho. Indianerne i Baracoa har nesten ikke blanda seg, verken med hvite etter svarte. Det var verdt å dra dit. Folka der er annerledes.

© Pedro Juan Gutiérrez

   Denne historien finnes i Den skitne Havanna-trilogien.

Les fortellingene Nye ting i livet mitt, To søstre og jeg i midten.