Nye ting i livet mitt (fortelling) Pedro Juan Gutiérrez

   Tidlig i dag morges stakk det ut et rosa kort av postkassa, fra Mark Pawson i London. Med store bokstaver hadde han skrevet: «5th June 1993 some bastard stole the front wheel of my bicycle.» Det var et år sia og hendelsen irriterte ham fortsatt. Jeg huska den lille baren like ved leiligheten til Mark, der Rodolfo kledde seg naken hver kveld og dansa en veldig erotisk dans, mens jeg laga en underlig, tropisk, improvisert musikk med bongotrommer, bjeller, gutturale lyder og hva som helst jeg fant på i farta. Vi hadde det gøy, vi drakk gratis øl og fikk betalt tjuefem dollar kvelden. Hadde det bare kunnet vare lenger. Men Rodolfo var en svært ettertrakta neger, og han dro til Liverpool for å undervise i moderne dans. Jeg gikk tom for penger og bodde hjemme hos Mark helt til jeg ble lei og dro hjem igjen.

   Nå øvde jeg meg på ikke å ta noe alvorlig. En mann kan gjøre mange små feil. Og det betyr ingenting. Men hvis feilene er store og tynger ham, er det eneste han kan gjøre å ikke ta seg sjøl alvorlig. Det er bare sånn man kan unngå å lide. Langvarig lidelse kan være dødelig.

   Jeg klistra postkortet bakpå døra, satte på en kassett med «Snake Rag» med Armstrong, og musikken gjorde meg glad og fikk meg til å slutte å tenke. Jeg slutter alltid å tenke når jeg hører musikk. Men denne jazzen gjør meg i tillegg glad og får meg til å danse aleine. Jeg drakk en kopp te til frokost, dreit, leste noen homofile dikt av Allen Ginsberg, og lot meg forundre av diktene «Sphincter» og «Personal ad». I hope my good old asshole holds out. Men jeg kunne ikke la meg forundre særlig lenge, for jeg fikk besøk av to svært unge venner av meg som kom for å spørre om det var en god idé å hive ut en flåte på sjøen ute ved Cabo de San Antonio og ankomme til Catoche, eller om det er bedre å legge ut nordfra og dra rett over til Miami. Det var utvandringstider, sommeren 94. Ei venninne hadde sagt til meg på telefonen dagen før: «Alle mennene og de unge drar. Det kommer til å bli vanskelig for oss jenter.» Det var ikke helt riktig. Det var mange som ble igjen, folk som ikke klarte å bo for langt unna, tross alt.

   Vel, jeg har seilt litt i Golfen, og jeg veit at det er ei felle. Med kartet i hånda overbeviste jeg dem om at de ikke skulle rømme over til Mexico. Og så ble jeg med dem for å se på den store seksmannsflåten deres. Det var en skraphaug av planker og tau festa oppå tre flyhjul. De skulle ha med seg lykt, kompass og bengalsk lys. Jeg ønska dem lykke til og tok meg en tur med sykkelen min. Jeg kjøpte noen melonskiver og dro hjem til eks-kona mi. Nå er vi bare gode venner. Det er bedre sånn. Hun var ikke der. Jeg spiste litt melon og lot restene ligge igjen der. Jeg liker å etterlate spor. Jeg la de hele skivene som var igjen, i kjøleskapet og skyndte meg ut derfra. Jeg hadde vært altfor lykkelig i den leiligheten, i to år. Det er ikke bra for meg å være der aleine.

   I nærheten bor Margarita. Det var lenge sia vi hadde sett hverandre. Da jeg kom, vaska hun og var svett. Hun ble glad og gikk for å vaske seg. Vi var hemmelige kjærester -- ikke bry dere om meg, et eller annet må jeg kalle det -- for nesten tjue år sia, og når vi sees nå, knuller vi først og prater etterpå, veldig avslappa begge to. Så jeg lot henne ikke vaske seg. Jeg tok av henne klærne og slikka henne overalt. Hun gjorde det samme: Hun tok av meg klærne og slikka meg overalt. Jeg var også veldig svett etter så mye sykling og sol. Hun hadde lagt på seg og så bedre ut, ikke så utmagra som før. Rumpeballene hennes var igjen harde, runde og solide, hennes førtiseks år til tross. De svarte er sånn. Fulle av fibre, og muskler, med veldig lite fett, og med rein hud, uten kviser. Åh, jeg kunne ikke motstå fristelsen, og etter å ha lekt en god stund med henne -- det hadde gått for henne tre ganger alt -- stakk jeg pikken inn i rumpa hennes. Veldig langsomt, med saften fra skjeden hennes som glidemiddel. Litt av gangen. Inn og ut mens jeg gned klitorisen hennes med hånda. Hun skreik av smerte, men ba meg om mer, mer. Hun beit i puta, men pressa rumpa bakover mot meg og ba meg om å stikke den helt inn til rota. Hun er fabelaktig, den dama. Ingen kan nyte sånn som henne. Vi var sammenkobla sånn lenge. Da jeg trakk pikken ut, var den full av dritt, og hun syntes det var ekkelt. Ikke jeg. Jeg er hundre prosent skamløs. Sex er ikke noe for folk med skrupler. Sex er en utveksling av væsker, fluider, spytt, ånde og sterke lukter, urin, sæd, dritt, svette, mikrober, bakterier. Ellers er det ikke sex. Hvis det bare er ømhet og eterisk åndelighet, blir det bare en steril parodi på det det kunne ha vært. Ingenting. Vi tok en dusj og var klare for å ta en kaffe og prate litt. Hun ville at jeg skulle følge henne til El Rincón. Hun måtte oppfylle et løfte til Sankt Lasarus og ba meg om å følge henne dit dagen etter. Hun ba meg om det på en så kjærlig måte at jeg sa ja. Det er det som er så fantastisk med de kubanske kvinnene -- det er sikkert andre også som er sånn, kanskje i Amerika, i Asia -- de er så kjærlige at man ikke kan si nei når de ber en om noe. Sånn er det ikke med de europeiske damene. De europeiske damene er så sjarmløse at de gir deg alle muligheter til å si NEI! Og nyte det.

   Etterpå dro jeg hjem. Nå på ettermiddagen var det blitt litt mindre varmt. Jeg var sulten. Ikke rart, jeg hadde bare en kopp te, ei melonskive og en kopp kaffe i magen. Hjemme spiste jeg en brødbit med nok en kopp te. Jeg hadde begynt å venne meg til mange nye ting i livet mitt. Jeg holdt på å venne meg til elendigheten. Å ta alt som det kom. Jeg trente meg på å slutte å være så iherdig, ellers ville jeg ikke overleve. Jeg mangla alltid noe. Jeg var alltid urolig og ville ha alt på én gang, og kjempa iherdig for å komme videre. Jeg holdt på å lære meg ikke å måtte ha alt på én gang. Å leve nesten uten noen ting. Hvis ikke, ville jeg fortsette å betrakte livet på samme gamle, tragiske måte. Derfor plaga ikke elendigheten meg noe særlig lenger.

   Så ringte Luisa. Hun skulle komme og være sammen med meg i helga. Luisa er ei utrolig søt dame. Hun er kanskje for ung for meg, men det gjør ikke noe. Ingenting gjør noe. Det begynte å regne og tordne, med kraftig vind og en forferdelig fuktighet. Sånn er det i Karibia. Det er sol, og plutselig begynner det å blåse og regne, og man befinner seg midt i en orkan. Jeg trengte litt rom, men det var umulig å få tak i. Jeg hadde litt penger, men det var ikke noe å få kjøpt. Jeg la meg for å sove. Jeg var svett og lakenene var skitne, men jeg liker lukta av meg sjøl, lukta av svette og skitt. Jeg blir opphissa av å lukte på meg sjøl. Og Luisa var på vei. Jeg tror jeg sovna. Om vinden skulle bli sterkere og rive løs taket av fibersement, gjorde det ikke meg noe. Ingenting gjorde noe.

© Pedro Juan Gutiérrez

   Denne historien finnes i Den skitne Havanna-trilogien.

Les fortellingene Minnet om ømhet, To søstre og jeg i midten.