To søstre og jeg i midten (fortelling) Pedro Juan Gutiérrez

   Huset deres var blitt fylt opp av dritt. De hadde bare bodd der i noen få år, men det stinka allerede av dritten til kyllingene og grisene de avla opp på takterrassen. Badet var motbydelig og ga inntrykk av at de aldri gjorde reint. Men sånt gjør ikke meg noe. De svarte er sånn. Jeg kom for å besøke Hayda, men fant Caridad aleine. Vi prata om det som var aktuelt på den tida: mat, dollar, elendighet, sult, Fidel, de som dro, de som ble igjen, Miami.

   Caridad og jeg hadde et lite eventyr for lenge sia. Et svært kortvarig et. Vi var sammen en hel dag og venta på bussen for å dra inn til Havanna. Da vi omsider klarte å få plass på en buss og dro av sted, var det allerede mørkt ute, og vi hadde en liten orgie der, med rikelig sløsing av sæd. Vi var veldig unge, og som ung sløser man med alt fordi man tror at ingenting kommer til å ta slutt. Og det er bra at det er slik. Som gammel har man ingenting igjen uansett, sjøl om man har spart. Da vi kom til Havanna, forventa hun at jeg skulle ta henne med til et pensjonat for å gjøre det skikkelig på ei seng. Men nei. Jeg er mer eller mindre hvit, og pliktfølelsen -- akkurat på den tida -- gjorde at jeg gikk glipp av det som virkelig var viktig. Jeg hadde fått innpoda for mye disiplin i hjernen, for mye ansvarsfølelse blanda med autoritetsdyrkelse, rigiditet. Ah, enda godt at jeg klarte å legge alt det der bak meg.

   Det gjorde henne fornærma. Kvinner -- og spesielt svarte kvinner -- liker ikke å utsette ting. Hun tenkte at jeg ikke hadde fullført det som var påbegynt, og etter det ville hun aldri gjøre det. På den tida var hun tennismester og atten år gammel. Hun reiste til mange land, hun var pen og hun gjorde framskritt. Hun gjorde store framskritt. Hun gjorde hardtslående framskritt. Så hun ville ikke ha mer med meg å gjøre.

   Etterpå ble jeg kjent med søstera hennes, Hayda, og vi innleda en flørt som har vart i tjue år nå. I rykk og napp, selvfølgelig. Hayda er Caridads rake motsetning: Hun er høy og veldig tynn. Sosialarbeider på en poliklinikk, noe som har gjort henne litt tøff innvendig. Som liten hadde hun et uhell med en parafinkomfyr og hele den høyre sida av kroppen hennes er brent, fra halsen til livet. Hun er litt nevrotisk, usikker, tviler alltid på alt, gjør aldri en flue fortred, og huden hennes lukter veldig sterkt. Veldig svarte negere har alltid denne litt for ramme lukta. På grunn av dette gikk det flere år før jeg greide å stikke tunga inn i sprekken til Hayda. Men hun er veldig kåt. Uten fordommer. Hun er herlig pervertert. Åkkesom, vi prater mer om henne seinere.

   Foran meg hadde jeg Caridad. Tjue år etter det nattlige eventyret. I virkeligheten hadde vi enda et: Hun var alt gift og dattera hennes var født, og hun var tjukk og puppal med masse fett over det hele, og hun snakka bare om jobben sin som trener og om hvor ondskapsfulle alle var mot henne, og at hun ikke reiste noe mer, og at mannen hennes var en udugelig slubbert som ikke gjorde annet enn å spille baseball i helgene. «De er ondskapsfulle mot meg. Jeg som aldri har gjort noe galt mot noen. Det er misunnelse. De er kjempemisunnelige på meg.»

   Jeg holdt ut den kjedelige harangen fordi Hayda kunne dukke opp når som helst. Caridad tok fram ei flaske guavabrennevin og drakk med meg. Da vi var kommet halvveis ned i flaska, var vi fortsatt aleine i huset, og Caridad prøvde å lokke meg til å gjøre en stor reportasje om den gangen hun var mester, og øynene våre skinte allerede, både hennes og mine, så jeg gikk bort til lenestolen hennes og kyssa henne. Hun reiste seg og bød seg fram på en måte jeg ikke hadde venta. Tungene våre møttes, og da jeg stakk inn hånda, åh, så våt hun var. Det rant av henne. Jeg klarte ikke å dy meg. Jeg tok henne med til senga og knulla henne der, for hun var for feit til å prøve å gjøre det stående. Men uansett var det noe dritt, for jeg var innmari kåt og klarte ikke å vente på henne. Jeg kom med én gang. Da jeg skjønte hva jeg hadde gjort, prøvde jeg å fortsette, men vi ble nervøse: Hvis mannen hennes kom, kom han til å drepe oss begge to med balltreet. Og han var en sterk neger. Ikke så stor, men veltrent.

   Så vi kledde på oss og satte oss utafor huset igjen. Jeg drakk et glass til med brennevin og så stakk jeg.

   Etterpå fortalte jeg det til Hayda. Ei stund etterpå, uten å gjøre noe stort nummer ut av det. Egentlig tror jeg ikke at jeg noen gang har betydd noe for Hayda. Og jeg fortalte det som en morsom historie, for det er det raskeste og verste knullet jeg har prestert i hele mitt liv. Hayda ble ikke sur, men seinere krangla hun med Caridad. Hun anklaga henne for å skjenke elskeren til søstera si full for å knulle ham. Kvinners sjalusi, ikke sant. Jeg skjønner den aldri, for den er gjennomsyra av en slags plump egoisme, som i en dårlig bolero. Man bør bare bli sjalu for det som er verdt å bli sjalu for. For det som er virkelig viktig. Man bør ikke slite seg ut med å bli sjalu for alt mulig. Men kvinner tenker ikke på samme måte. De er i stand til å være sjalu på mannen sin, på elskeren sin og på et forelska par, og det med samme styrke og inderlighet. De har en stor evne til å leve. Eller en velutvikla pragmatisk sans.

   Dette var lenge et unevnelig tema mellom oss tre. Men nå var vi aleine sammen igjen, Caridad og jeg. Jentungen lekte ute. Mannen hennes var ute et eller annet sted. Nå fisker han. Han har lagt baseballen bak seg. Og så falt det meg inn å si til Caridad: «Hvis vi hadde hatt ei flaske brennevin … Husker du den gangen?»

   -- Nei. Hvis vi hadde hatt ei flaske brennevin, ville det ikke skjedd noe som helst.

   -- Hvorfor ikke?

   -- Fordi det fins folk som blir idioter når de drikker. Og så blir de løse i kjeften og snakker for mye.

   Sånn fortsatte vi. Det var så vidt hun ikke kasta meg på dør. Ifølge henne er jeg en upålitelig drittsekk fordi jeg sa det til søstera hennes. Og den av dem som har mest rett på meg, er henne, siden hun var først ute. Åh, for et surr. Jeg har aldri skjønt noe særlig av det der med etiske verdier og rettigheter og plikter. Jeg er en kyniker. Det er lettere slik. I hvert fall for meg.

   Etterpå greide jeg å styre samtalen over på noe annet. Vi snakka om Brasil. Hun hadde fått forespørsel om hun ville dra et år til en eller annen by i nærheten av São Paulo for å trene små brasilianere. Vi lette etter byen på et kart. På kartet så det ut til å ligge ganske nært. «Du må ta med deg brev fra meg til vennene mine i São Paulo. Du drar og besøker dem; det blir fint, skjønner du, bare vent og se. De er kjempeålreite folk.» Sånn fikk jeg roa henne litt ned. Jeg fikk henne til å følge meg noen kvartaler. For å komme hjem til Hayda, måtte man gå ganske langt gjennom et utkantstrøk av byen. Hun pekte: «Du går bort her. Når du kommer til det mangotreet, fortsetter du til venstre og så spør du etter mursteinsfabrikken.»

   Og det gjorde jeg. Jeg gikk gjennom den veldig fattige bydelen, men folk svarte meg da i hvert fall, og viste meg svært nøyaktig hvor jeg skulle gå i labyrinten av hus laga av bølgeblikk og råttent tre og ødelagte murstein og murbrokker som fabrikken hadde pælma. Da jeg kom fram til det lille huset til Hayda, holdt hun på å vaske seg. Hun åpna døra i truse og BH, litt våt fremdeles, og vi sa nesten ingenting til hverandre. Det var et bra knull. Jeg lot henne få sine orgasmer. Den første fikk hun med tunga mi. Det er utrolig, men det skjer alltid med henne. Bare hun kjenner tunga gli lett over klitoris, så går det for henne med det samme. Sånn fortsatte jeg, uten hastverk. Jeg liker den dama. Hun stiller seg på alle fire for at jeg skal ta henne i rumpa. Hun hadde alt fortalt meg at med mannen sin -- hun hadde gifta seg for tre år sia -- klarte hun det ikke. Negeren har en negerpikk som gjør visse akrobatiske øvelser umulige. Vi svetta masse. Det er et veldig lite hus med svært lavt tak, med to rom og et lite bad. Til slutt klarte jeg ikke å holde meg lenger og kom. Jeg skriker alltid og blir helt vill når jeg kommer. Det er som om jeg flyr høyt til værs og styrter ned fra sola. Akkurat som Ikaros da han falt ribba ned mot havet. Puh, vi avslutta. Vi ble liggende utslitt ei stund og stirre i taket. Jeg utslitt. Hun ikke fullt så sliten. Hun blir aldri sliten, hun; sjøl om hun får ti orgasmer, vil hun ha mer og mer. Men varmen var kvelende. Hun sa: «Vask deg nå mens det ennå er vann.» Jeg fant ikke såpa. Jeg spurte henne.

   -- Jeg har ikke såpe, Pedrito. Jeg kan ikke huske når jeg sist så et såpestykke.

   -- Vasker du deg med bare vann, da?

   -- Sjølsagt, jeg har ikke noe valg!

   Jeg helte noen blikkbokser med vann over kroppen. Jeg var like skitten etterpå. Uten såpe forsvinner ikke lukta, fuktigheten, svetten. Jeg tørka og kledde på meg. Hun gjorde det samme, og så satte vi oss og prata ei stund.

   -- Jeg drar inn til Havanna og trekker på gata. Jeg kan ikke fortsette sånn som dette.

   -- Er du gæren, jente? Du er altfor naiv til å gjøre det …

   -- Se her … Jeg har bare to par truser og begge er ødelagte. Bare fillene. Jeg har ikke såpe, ikke mat, ingenting. Jeg fortsetter å jobbe på poliklinikken av rein sløvhet. Jeg veit ikke hvorfor engang. Nei, dette er ikke til å holde ut lenger … Og den idioten jeg har til mann … jeg tåler ham ikke lenger.

   -- Han er ingen idiot, Hayda. Dette er harde tider og det er vanskelig å greie seg med noen få dollar.

   -- Jeg veit det. Men noen må ut å få tak i dem. Det er ingen som kommer og leverer dollar på døra her. Og han gjør det ikke. Han setter seg der i patioen. Uten å gjøre noen ting. Røyker, drikker rom når han har noe. Drikker seg full som ei bikkje. Etterpå klarer han ikke å knulle meg engang. Helt ubrukelig!

   -- Faen, men han kan da avle opp en smågris eller noe. Tjene seg noen ekstra pesitos på sida.

   -- Null og niks. Han gjør ingenting. Han løfter ikke en finger. Av og til tenker jeg at han må være tilbakestående … Alvorlig talt, tror du at hvis jeg begynner å trekke …?

   -- Hør her. Ikke tenk på det engang. Markedet er stappfullt. Småbertene som trekker i Havanna, er smårips på tjue år som ser ut som modeller. Kjempepene. Frekke som faen, med kontakter i politiet, blant taxisjåførene, blant resepsjonistene på hotellene. Nei, bare glem det.

   -- Men herregud, Pedrito, hva skal jeg gjøre?

Jeg ga henne noen ideer til matretter. Havanneserne var veldig sultne. Alt som var spiselig, kunne man få solgt store mengder av.

   -- Hayda, jeg skal hjelpe deg. Jeg kjenner folk som betaler i dollar for hva som helst av mat. Med én tur i uka inn til byen …

   Vi prata til det ble mørkt. Jeg venta på at mannen hennes skulle komme. Jeg hadde lyst til at vi tre skulle drikke oss fulle og danse og at Hayda skulle hisse oss opp begge to. Hun sier det alltid til meg i senga. Hun vil gjerne ligge med oss begge to på én gang sånn at jeg kan ta henne bakfra og han forfra. Jeg blir svært opphissa når hun ber meg om det. Men fyren dukka ikke opp, så jeg stakk. Jeg skjønte det slik at hun bare hadde litt ris til middag den kvelden. Og jeg syntes synd på henne. Men jeg har ikke hørt noe mer fra henne. Dette var for flere måneder sia og hun har ikke kommet til Havanna. Noen folk er helt handlingslamma. De har ikke talent for å gjøre forretninger og sulter i hjel.

© Pedro Juan Gutiérrez

   Denne historien finnes i Den skitne Havanna-trilogien.

Les fortellingene Nye ting i livet mitt, Minnet om ømhet.